Oh I can’t help quoting you / overhørt i min seng

Du får løpe mer og spise mindre sjokolade, da.

Du minner meg om havet.

Kan du lide Beatles?

The line “just like Dylan’s Mr Jones” refers to ballad of a thin man by Bob Dylan. Did I already tell you that? Oh.

Give them a speech. Yes, like Braveheart. But without the horse. Make it seem like you know what you’re doing. I’m sure you know what you’re doing.

Du kan være min hund.

But you see, it doesn’t matter whether you’re right about Kafka not marrying.

You would look good with a penis.

I’m sorry.

fire timer hver natt

Jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg begynte å drømme om ham. Jeg drømmer om alt, det er uunngåelig, men jeg har gruet meg. Jeg drømmer at han angrer, selvfølgelig, at han angrer og jeg sier at dette har vært helt jævlig og at han ikke kan gjøre sånn igjen, bare for å vise at jeg er sterk, å ikke gjøre det for lett for ham. Han lover. Så drar vi til Amerika og jeg blir tatt for å selge MDMA blandet med p-piller på stranden. Han er ikke med i drømmen lenger, men politiet drar meg vekk og tar fra meg den gigantiske bøtta med dop jeg har dratt på og det gjør ingen ting. Så våkner jeg. Selvfølgelig gjør jeg det.

Jeg kommer sterkere tilbake, bare ikke i dag.

Jeg går med en annen manns skjerf, svetter. Disse strømpebuksene tilhører Aleks, dette er Lilly’s genser, jeg sov i Johns sengetøy i natt, jeg brukte Stephens skjorte som lommetørkle. Slik ruster jeg meg, flanell og bomull, myke, lite flatterende plagg som ikke lukter som ham eller meg, bare klesskap og deodorant. Skjerfet hans ligger bakerst i skapet og det er hans flekker på lakenet som sentrifugerer så jeg blir kvalm av å se på det. Så kaster jeg endelig opp, gin og kake, vin og noe ubestemmelig hvitt, kyllingsuppe, litervis med søt te, smertestillende. Alt vennene mine har tyllet i meg de siste dagene renner ut av munnen og over skoene mine, det eneste som er mitt.

Kan jeg låne skoene dine?

Men de er tre størrelser for store.

Bare gi meg dem. Vær så snill.

Ok. Ok.

 

Uten tittel

“Det blir sikkert mange fine dikt av dette, da”, sier jeg. Og du ler, nesten sånn som du får meg til å le noen ganger, fra bakerst i halsen, selv om du griner. Du høres ut som en jente når du gråter, og når du ler, og jeg elsker deg så jævlig når du ler og gråter og når du kommer, når du er sårbar og høyfrekvent. Men jeg får deg jo fortsatt til å le? Det er jo delvis derfor jeg elsker deg, fordi jeg ler så mye, det er sikkert bare endorfinene, alt for mye latter og for mange orgasmer, kanskje jeg lot meg lure av biokjemiske signalstoffer og kanskje jeg ikke elsket deg i det hele tatt. Jeg sier det også. Og du ler.

“Se, du ler jo! Jeg får deg fortsatt til å le. Jeg skjønner ikke hvordan du kan slutte å elske meg, jeg som er så jævla morsom.” Og du nikker og ler, og jeg ler, og jeg skal ikke si at jeg aldri har hatt det så vondt, for jeg husker da farfar begynte å gå med bleie, da jeg var seksten år og sto på en fjelltopp i Italia omringet av sitrontrær og små svarte fugler og bare ville hoppe, da Sirius Svaart døde, jeg har vært ute en vinternatt før. Men at jeg ikke skal få kysse deg på den teite svære munnen din igjen. At jeg ikke skal holde i dine dumme spadehender og føle meg fullstendig trygg. Jeg har vært ute en vinternatt før, jeg har mine egne votter, jeg klarer det på egenhånd, men jeg skulle ønske at jeg ikke trengte.

Det er morsomt å se på deg når du prøver å snakke norsk, når du prøver å si etternavnet mitt ordentlig. Jeg ser på munnen din (jeg ser alltid på munnen din), hvordan den tygger ut ordene, underleppen beveger seg keitete som armene dine, og du som har så myk munn, du som liksom kan dette med å snakke fra før. Selvfølgelig er det litt tilfredsstillende, som om du står for John og hele imperiet, de som ikke trenger å lære noenting, som ikke trenger å lære seg at how are you faktisk ikke betyr hvordan går det med deg. Men de lydene du lager er ikke mitt navn.

Vacker vid vatten

Plutselig sitter jeg ovenfor henne på tuben. Jeg har bare sett bilder av henne, men jeg vet hvem hun er, og om hun ikke var så opptatt med å lese Metro så kunne hun sett på kroppsspråket mitt hvem jeg er, skuldrene opp under ørene, røde kinn, flakkende blikk. Jeg har ligget med kjæresten din, sier rødmen, jeg kysset kjæresten din da du var hjemme på sørkysten, kjæresten din ga meg blåmerker på lårene, jeg har sittet på forelesning med din kjærestes spytt i nakken. Hun hopper over tre sanger, blar om i avisen. Hopper over enda en sang. Om hun titter opp så ser hun det på meg. Det har vært andre menn med usikker sivilstatus. Jeg har sittet ovenfor flotte kvinner, sett dem rett i øynene og snakket om impresjonisme og ufrivillig streifet innom Oda Krogh, det er så vanskelig å holde kjeft. Trikset er å ikke si noen ting, som nå, jeg holder kjeft, jeg holder så intenst kjeft at jeg får vondt i kjeven. Jeg sitter helt stille. Tenk om hun hevner seg? Jeg tror ikke på karma, jeg tror ikke på Gud eller spøkelser lenger, men jeg ser jærtegn over alt, og hva annet kan hun være, denne kvinnen som burde hate meg? Tenk om jeg får igjen. Jeg er ikke så irrasjonell at jeg tror at hun kommer til å hevne seg på meg, hun vet ikke hvem jeg er, men tenk om. Tenk om noen andre tar på ham, noen andres fingre i de små søkkene ved skuldrene, før benet begynner. Vær så snill, la være. Vær så snill, fortsett å les Metro. Pamela Anderson var på stranden! Vitenskapsmenn har funnet opp en genial ny ketchupflaske, og Boris Johnson har sagt noe dumt! Det er vel spennende? Bli oppslukt av Boris Johnson og Pamela, ikke se på meg. Hun hører på Dylan. Han liker Dylan, han tok fra meg Dylan en hel vinter, jeg hører på Dylan igjen nå fordi jeg hadde glemt at hun eksisterte, ikke se opp, men bytt sang, er du snill. Hun lukker avisen, går av. Jeg skrur ikke av Dylan, pur trass, men jeg håper at neste stopp er mitt stopp og at neste sang er en helt annen sjanger.

La bile et le glutamax

Jeg kan bare skrive korte tekster med tunge keyboardfingre. De skiller seg fra pianofingre på flere måter; de er styggere for eksempel, korte og med butte tupper. John kan spille gitar, han har et lite orkester i den lille gitaren (her er ensomhet nok til et helt orkester) og han kan flytte fingre og hender og lage lyd. Jeg kan ikke spille gitar eller piano eller ukulele eller cello. Jeg spilte trompet, mest med munnen (det er jo bare tre knapper) og en hard tone som ikke blander seg med de andre messingblåserne men står ut til siden som en bøyd øyevipp, sånn spiller jeg, som å ha noe i øyet. Som regel er det helt greit å lytte, å se på når folk danser, strikker, løfter tungt, lager middag, rimer. Men jeg kan ikke skrive dikt som rimer, jeg får det ikke til, og nå har jeg strikket tre vrange og en rett når det skulle være to rette og en vrang og jeg brenner pastavannet og jeg er ikke engang flink til å pule, jeg bare puster tungt og famler med svette hender. Og så ser jeg på de dansende, på hender som knyter slipsknuter (kostskolegutter, de kan det med slips, over under rundt og justér), på alle disse menneskene som vet hva man sier når man vil ha et bord til to og som bygger korthus med stødige hender, som fjerner øyevipper og linser og andre fremmedlegemer fra øyet med stødige hender, som kan gangetabellen, som er langdistanseløpere, som har stødige hender hver dag, og jeg blir så misunnelig at jeg nesten omkommer. Jeg vil ikke ha det jeg har, jeg vil ha det som de andre har, jeg kan jo bare én ting, kan ikke noen i det minste lære meg vals?

Hoxton – Whitechapel, seks minutter

Jeg sliter med å komme meg opp av sofaen, ikke fordi jeg er så full, men fordi jeg prøvde å trene ut angst. Nå har jeg angst og jævlig vondt i all tverrstripet muskulatur. Jeg trenger ikke fortelle hva jeg trenger, jeg får mer vin uten å spørre og blir klemt halvt ihjel, og nå skal jeg sykle hjem. Stopper etter bare ett hjørne for å finne musikk jeg orker å høre på, jeg gråt på veien hit for å spare tid, men jeg er vinvarm og full av pai, jeg trenger ikke å gråte nå. Ikke Wolf. Ikke Simon & Garfunkel. Le Tigre, det orker jeg. Glemmer et øyeblikk at England er venstrekjørt (skakkjørt), kjører nesten på en taxi. Han skriker til meg, men jeg hører bare I can make the sun rise daily, på neste hjørne lener en vakker mann seg ut mot meg og sykkelen og kaller meg en fitte, jeg leser det på leppene hans, de er velformede og sier fitte, din fitte. En mann i dress ler av en feminin mann som danser med en kamerat ved Old Street før han spyr på skoene sine, den dansende mannen tar kameraten i hånden og snurrer ham rundt og rundt så jakkeslaget svinger og dressmannen spyr og spyr på de blanke skoene sine. Fredag. Kokken til Pizza East har røykepause. En gammel mann nistirrer på meg, kanskje han ønsker seg sykkel til jul, tenker jeg, trenger ikke være så paranoid. Brick Lane er dekket av glasskår, det ser ut som om det har snødd men det er bare etterlatenskaper etter Italienske turister og hipstere, de er flokkdyr, om en knuser en flaske knuser alle en flaske og så snør det glass i Shoreditch og jeg er redd for sykkelhjulene mine. Det står politi på hjørnet av Hanbury og jeg har ikke lys eller refleksvest og jeg kjører feil vei opp en enveisgate og jeg har drukket en flaske vin så jeg reiser meg opp og sykler som faen, tar et fortaushjørne og svever over en fartsdump og så er jeg nesten hjemme. I sommer fløy jeg igjennom Victoria Park med armene utstrakt og sang Strokes, hva skal man vel med sykkelstyre om sommeren? Jeg trenger det nå, og snart er det advent og det blir endelig endelig frost i dette jævla våte novemberlandet og jeg må låse fast sykkelen min et lurt sted og vente på våren. Man kan ikke fly gjennom Victoria Park hele året og kanskje jeg får leie med votter på i desember og jeg gjør så godt jeg kan og jeg kan sykle igjen til våren, er det ikke sånn at man aldri glemmer hvordan man sykler?

Krystallklare dager

“Snart er det lønningsdag, og så har jeg fri.”

Det tar meg et minutt å svare, for et underlig konsept. Du burde dra på ferie, sier jeg, ta ferge. Så begynner det altså igjen, november, når jeg mer enn noe annet ønsker meg å ikke lære noen ting, å ikke skrive noen ting, å ikke måtte være noe sted eller stå opp eller tenke på noe annet enn dundyner og kombinasjonen øl og underleppe. Jeg vil kjøre ferge. Det er ingenting jeg heller vil, jeg vil stå på dekk og se på innseilingen. Når jeg tar ferge med pappa skal han alltid se på innseilingen og utseilingen, og noen må jo se på innseilingen i hans fravær, ellers vet en aldri hva som kan hende. Jeg sjekker to ganger om garasjedøren er låst også, men den arvede vanen blir antakeligvis ikke med i filmen om mitt liv. Om natten drømmer jeg at du og jeg bor i et fyrtårn og at alle laknene lukter kjeller, vi må ro til land men det er ikke så nøye, vi har god tid. Når jeg er våken drømmer jeg bare om å rusle rundt, se på broene, å ha oppnådd alt allerede. Om lønningsdag og ekte helg, en barnehelg, om julefred og om å ikke drømme. Det er 21 dager igjen av denne måneden, vi snakker om Eliot og hvor feil han tok og du skriver for og til meg og jeg vil flytte inn i den benete brystkassen din og du er så vakker når du våkner og er blek og blå under øynene og jeg gråter hver dag så jeg nesten kveles av snørr. Det er ikke noe galt, ikke egentlig, jeg bare drømmer om hender, hender og fyrtårn, om å skli ned den runde veggen og ned i havet, om at jeg ikke har betalt tvlisens. Jeg er arbeidssky, jeg er sky generelt, jeg vil rusle og stå på en av broene og være et ferdig menneske, jeg vil sove i åtte timer.

Ersatz

Første gang jeg klinte var jeg 11 år gammel, i Maria og Christines bursdag. Vi sto midt på stuegulvet, holdt hverandre rundt skuldrene og roterte barnetunger. Mykt, sa jeg, det var mykt, det er den eneste måten jeg kan beskrive det, det er ikke min feil at det høres kjedelig ut. Heldigvis hadde jeg en hel helg på meg til å finne brukbare ord, for neste mandag måtte jeg forklare alle de uinvidde hvordan det føltes. “Stryk insiden av kinnet med tungen”, sa jeg, og viste dem, gjenopplevde det. Vi sto i skolegården og løftet kinnene fra tennene, jeg og disse jentene som aldri snakket til meg men som var villige til å lære om engelsk rettskrivning og klining om sjansen bød seg. Baksiden av underleppen er hard nå, snus og regulering, messingblåsing og karate, piercingslitasje, utallige munnsår og bitt, jeg har visdomstenner og ett tettet hull, denne munnen begynner å bli gammel.

Med øynene lukket kjennes fryseren ut som norsk høst. Jeg stikker begge hendene inn, stikker hodet inn, får kalde ører, kalde røde ører, som etter en kveld på operataket, en dag i frognerparken. Om vinteren går jeg med mine glatteste pensko, får blåmerker over hele rumpa, glatt asfalt er nesten snødekt is i Ingiersvei, nesten de livsfarlige trappene i Vika. This is the London Overground Service to Highbury and Islington, det er nesten en trikk om jeg lukker øynene, den rister, den lukter helt feil. Jeg krøller håret og ser etter bestemors rene trekk i mitt store diffuse ansikt. Om jeg begraver hodet i det grønne tyllskjørtet mitt ser jeg Irland, jeg klemmer på brannsår for å huske New York, jeg har parfyrmerte lommetørkler (eau de ersatz) i skuffene og jeg gnir fingrene mot latex, jeg inhalerer, jeg finner substitutter, butter treg tunge mot slimhinner og lukker øynene hardt, finner et stykke hel hud, biter fast, venter.