I don’t do too much gambling these days

De andre unge menneskene danser med andre unge mennesker, de møter nye folk og tar dop med dem på offentlige toaletter selv om de har ting å gjøre dagen etter. De drar på ferie til varme land med fem-seks andre unge mennesker, de går ut om kveldene, de vet ikke når nattbussen går, eller om det finnes en nattbuss, de gir faen. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av nattbusser, og offentlig transport generelt. Jeg røyka hasj før, men nå får jeg bare noia. Jeg tok annet dop før, men nå får jeg bare noia. Isteden drikker jeg alene, mens jeg sitter. Om jeg reiser meg opp blir jeg svimmel. Jeg liker ikke å være svimmel, jeg liker ikke å jogge fordi jeg ikke liker å kjenne pulsen i tunga. Jeg fikk veldig gode karakterer og jeg har flere hundre venner i teorien, men jeg gråter når jeg blir svimmel, når jeg spyr (jeg spyr sjelden), når appen på telefonen min ikke klarer å finne en nattbuss.

Jeg forsøker å leve litt. Jeg er oppe sent! Jeg drikker vin før øl! Jeg tar helt av! En høy mann med bulende øyne tar meg med hjem, tenner duftlys. Jeg ler ikke av ham, antakeligvis fordi jeg er så godt oppdratt. Han har så høylytte øyevipper og tar feil på så selvsikkert vis at jeg legger meg ned av ren oppgitthet. Jeg vet jeg burde dytta, jeg tenker på Delilah av Dresden Dolls og hvor teit jeg føler meg som hører på Dresden Dolls og ikke den musikken som unge menn har bestemt at er interessant. Så setter han på Visions of Johanna og puler meg. Jeg heter Johanne med E, sier jeg, jeg setter på It Ain’t Me Babe men jeg tror ikke han hører forskjell på E og A, på Blonde On Blonde og Another Side of Bob Dylan. Jeg skriver et sabla godt dikt om denne kvelden, kjæresten hans dumper ham av åpenbare årsaker.

Jeg gjør ikke så mange dumme ting lenger, jeg gjør mindre og mindre både dumme og smarte ting. I passet mitt, utstedt i 2007, står det at jeg er 160.5 cm høy. Jeg målte meg hos legen i går, jeg er 160.0. Jeg har lagt på meg siden 2007, men jeg har visst fått tynnere fotsåler.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Hermegås

Alle mine venner har en fuckings bokdeal og gir ut plater og tar mastergrader og gifter seg. Jeg vil være like tynn som dem og ha alt som de har, ha det så lett som det virker som om alle andre har det, og om å synge opera og gi ut bøker og å ha viktige jobber er det som skal til, så vil jeg også gjøre det, selv om jeg ikke engang er særlig glad i opera, og selv om jeg ikke vil jobbe for noen. Det er ikke viktig hva jeg gjør, så lenge jeg gjør det bedre enn alle andre.

jeg får lyst til å
begynne med linjeskift
og liten forbokstav
fordi det jeg gjør de som får til mer enn meg
(de som får bokdealer)

Aller helst vil jeg at noen skal hate meg og gjemme oppdateringene mine fra facebookfeeden sin fordi det gjør vondt å se på hvor jævlig morsomt og meningsfylt mitt liv er.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Forrige Nyttårsaften

Jeg inviterer alle vennene mine i London, men alle er opptatt. Da jeg var 14 år sa alle vennene mine at de ikke kunne komme i bursdagen min, men da jeg kom hjem sto de der alle sammen med kake og ropte surprise fordi overraskelse høres kleint ut, og fordi de var glade i meg. Jeg drar i butikken og handler inn alt for mye mat bare sånn i tilfelle, jeg tar meg god tid, men når jeg kommer hjem igjen er det helt stille. Jeg sjekker alle rom, bak dusjgardina, men det er ingen der.

Jeg lager en drink som ser ut som bæsj (pinterest løy til meg), men jeg er veldig fin på håret, og jeg har veldig jevn eyeliner. Alle festdeltakerne er to og to og to og to. Jeg drikker all champagnen og pinterestdrinkene (de smaker ikke som bæsj) og kaster en champagneflaske i kanalen ved midnatt, jeg treffer nesten en svane. Noen tar frem gin, så da drikker jeg gin. Klokken 3 insisterer på at jeg skal til Camden for å bli pult av en fremmed, av hvem som helst, men jeg får beskjed om å gå å legge meg isteden. Så jeg legger meg og våkner kvalm og jævlig og ingen ting var annerledes da jeg våknet og det var et nytt år, ingen ting forandrer seg bare fordi 365 dager går, og i natt blir det samme som alle andre nyttårsaftener og i morgen blir det samme som alle andre ferske år.

4 kommentarer

Lagret under Uncategorized

En tanke jeg har med en viss hyppighet

Jeg lurer på om bestemor fikk samme kvalme følelse i korsryggen da hun rømte til England i verdens minste fly under andre verdenskrig, som jeg får når jeg gjør livsfarlige ting (kjøre t-bane, gå på jobb). Jeg skal spørre henne om det når jeg dævver (dette forutsetter selvsagt liv etter døden), om når hun ble en engstelig gammel dame, om det skjedde plutselig eller umerkelig sakte, om det går over når man dør (jeg håper det ikke finnes et liv etter døden).

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Der vår helt pålegges å betale et bestemt beløp

Notting Hill Carnival blir ofte kalt en festival, men festivaler skal helst foregå på store sletter. Når man går i kø eller blir most av Iron Maiden-fans på Roskilde kan man legge hodet bakover og se himmelen, på Notting Hill ser man hustak, menn i slåbrok som spiller gitar fra balkongen i femte etasje, strømlinjer. På vei dit er festivalen stappet inn i en togvogn, det er plass til all lyden og lukten, vanlige mennesker og de menneskene som konkurrerer om hvem som kan skrike høyest, ta mest plass, vinne tittelen MEST KLAR FOR FEST. De har skrudd opp hyller i taket på tuben spesielt for denne anledningen, så jeg stappes inn der av en konduktør med regnbuefarget afro.

«Er du klar for fest?»
«Jeg er tørst.»
«Det blir bot på 50 pund.»
«Jeg bare tulla, selvfølgelig er jeg klar for fest.»

Etter 13 timer 44 minutter og 19 sekunder slippes vi ut, jeg bretter ut benet jeg hadde lagt i vesken for å ta mindre plass, fester venstrearmen omtrent der den var. Jeg finner vennene mine. «Er du klar for fest?» sier de. Jeg har ikkte 50 pund, så jeg sier ingen ting. Vi går og drikker øl (jeg drikker ikke øl) og danser (jeg danser litt). Dansen er keitete, jeg er ikke så flink til å montere armer som jeg hadde trodd. Heldigvis kan man bruke toalettene til lokalbefolkningen for to pund. En jente i førskolealder tar imot betalingen. Hun begynner å si noe til meg gjennom døren, jeg hører henne si «er du», men jeg har allerede begynt å tisse og hører bare lyden av væske mot porselen.

Så blir en ny religion innført. Menneskene flokker seg rundt en mann som har over gjennomsnittet mange CDer, og en over gjennomsnittet stor høytaler. De samler seg om ham (jeg kan ikke se hvilket kjønn personen tilhører, men jeg antar at det er en mann, det er som regel menn som har over gjennomsnittet store høytalere), han har fjernet deres intimgrenser og behov for oksygen og behov for selvstendig vilje ved hjelp av massehypnose. Vi prøver å gå forbi, men det er mot budene, vi må danse. Vi danser i kø sånn som de andre, jeg tror jeg kommer til å bli oppdaget men mine venner er heldigvis veldig overbevisende, selv fanatikerne slipper oss gjennom når de ser at de danser og drikker øl. «Er dere klare for fest» spør en kvinne i bikini, men jeg er allerede gjennom. Jeg puster dypt og inhalerer en hel stekt kylling gjennom venstre nesebor.

Men disse religiøse møtene er ikke til å slippe unna. Menneskelig massetetthet øker til det er umulig å skille ut individer, jeg klarer fortsatt å se vennene mine, men de har smeltet sammen til ett vesen, en seksbent kjøter med ett hode. «Klar for fest, klar for fest» sier de, og alle går i samme retning. Bak meg er det like mange, jeg ser ned på føttene mine og later som om jeg har de eneste føttene i verden. Jeg tråkker på en due som har blitt dratt inn i folkemassen som Simba i Løvenes konge, jeg håper den var død før jeg tråkket på den. Jeg ser opp og ser rett opp i boksershortsen til den gitarspillende mannen, jeg er omringet av død og baller. Jeg snur meg mot min nærmeste venn, hodet hans henger bare så vidt fast i de andres, jeg kan se litt skjegg og et øre. Jeg hopper opp og forteller øret så lavmælt jeg kan at «jeg tror ikke jeg er klar for fest, jeg tror jeg vil hjem».

Men øret og luften er en ropert, og alle hører hva jeg sier. «BOT!», Skriker de. «HUN MÅ BETALE BOT!». De kommer mot meg, men det går langsomt, det er trangt. En mann puster på ansiktet mitt og gnir kinnet mitt som et eple, men jeg er fortsatt støvete og matt. Mannen ser nedslått ut, han slår meg i skulderen så hardt han kan. «Dans,» sier han. Så begynner jeg å grine, stinkende tårer som alle kan lukter, det tiltrekker seg festivalgjengere som blod i havet. «BOT!» Jeg river øret og skjegget og resten av mannen ut av klumpen, og forsikrer meg om at ingen nødvendige kroppsdeler og eiendeler sitter igjen. Det er ikke tilfellet, men vi har i alle fall begge ben og armer.

«Jeg har ikke råd til å betale boten, og øynene mine stinker», sier jeg. Han forstår umiddelbart, og vi lager oss en skuffe av etterlatte duer og armer og ben, han holder hånden over øynene mine slik at stanken ikke skal nå lengre enn den alt har. Men å være sammen med meg er lite populært i denne sammenhengen. «Få se på hånden din,» sier en høy mann, og river den vekk fra øynene mine. «Den er full av gørr! Kjedelig gørr! Du virker ikke klar for fest.» Han skuler så hardt at jeg får vondt i hodet av å se på ham. Så vondt at jeg dør! Selv om han ikke slår meg eller noen ting. Man må ikke betale bot når man er død, så det var egentlig et veldig heldig utfall.

Og siden jeg er død kan vi kjempe oss gjennom kroppene, eller kroppen, den er fullstendig enhetlig, en kjempestor søndagssteik. Vi løper og oppdager et nytt gangleie, et sted mellom gallopp og slentring, vi beveger oss en tomme i minuttet til vi finner en parkeringsplass for de døde som ingen andre kan se. Fingrene hans er fortsatt dekket av gørr, jeg tørker dem med håret mitt så han ikke skal føle seg ensom i gørretheten. «Vi slapp å betale bot!» sier jeg. Og før vi er hjemme er jeg nesten ikke død i det hele tatt. Vi husker ingen ting, vi ser forvirret på håret mitt og hendene hans og trekker likegyldig på skuldrene, vi øver på vårt nye gangleie, vi gjør om gangleie til dansetrinn med sikt på fremtidige festivaler.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

And your ma’s so good looking

Jeg strekker meg og noe våkner. Jeg fryser på nesa og det grønne snørret som har ligget og duppet på kanalen har blitt borte. Et hardt lite barn banker på ryggraden, er det noen hjemme? Slipp meg ut. Tre omganger med frysninger. Større pupiller (det er mørkt klokka åtte), kanskje større blodårer, ettersom forbipasserende kan høre en lav men intens summelyd. Barnet kliver ut, setter seg på skuldrene mine. Hen liker kanalen når den er svart, og spisse øyne og hjerneaktivitet, og går i dvale om sommeren. Ingen kommer ihåg en fegis! Husker du den? Så vidt, sier jeg. Fortell meg alt vi skal gjøre, så tar jeg deg med til kanalen. Barnet smiler og tar på seg et par enorme solbriller.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized

Short and sharp

Jeg setter i gang en enveiskjørt krangel med mannen som prøver å sove ved siden av meg. Blikket går automatisk til refleksjonen av min venstre skulder i taklampa, skulderen er uventet, jeg trodde et øyeblikk jeg var en måke.  Som eneste deltager vinner jeg selvsagt krangelen. Jeg vinner alltid krangler, jeg er dritflink til å krangle, kom tilbake, så tar vi runde to? Ikke? Jeg vinner ofte på walkover.

En kvinner lener magen sin på en bro så ungen kan få se hvor den kommer fra. Midt i, sier hun. Ungen følger spent med på tang og søppel som flyter sørover, den ser det gjennom den stramme huden. Babyer flyter uhemmet rundt i kroppen som glassmaneter, det er sant, jeg husker det godt.

Jeg drømmer alltid urolige drømmer når jeg ikke sover alene, jeg sover som en ekte baby, rastløs, lett. Hvordan orker folk å være samboere, hvordan klarer de å sove sammen hver natt uten å bli til store insekter? Når jeg våkner for åttende og siste gang og fortsatt ikke er helt menneskelig, trykker jeg håndflatene for hardt mot ryggen hans. Jeg prøver ikke å være slem, jeg er bare forvirret så tidlig på morgenen, jeg vil bare kjenne hvordan han er på innsiden, jeg vil bare stikke hendene inn under ribbeina. Han sover, han drømmer ingen ting, han tar på meg med butte fingre.

Legg igjen en kommentar

Lagret under Uncategorized